Midtlivskrisa – på ramme alvor

Åpent brev til deg som leser dette, og som er redd du er for gammel, og det er for sent.

Hei du!

Ja du, ja. Jeg lærer så mye av deg. Deg jeg møter i coaching. På kurs. Du som skriver tilbake til meg på nyhetsbrevene mine. Som kommenterer i sosiale medier, som her på LinkedIn.

Du som er litt flau for å si helt ærlig hva som plager deg, for det virker liksom så tullete.

40-årskrisa. 50-årskrisa. Midtlivskrisa.

For det kan jo være noe helt annet. Overgangsalder og hormoner i ubalanse. For guds skyld, ikke ekteskapet!? Eller det kan være noe mye dypere og skumlere som plager deg. Bare at du ikke vet hva det er.

Og det kan jo være du som er teit fordi du synes det er kjipt at du ikke er "ung og lovende" mer, og du er ikke fornøyd der du er.

Var dette alt du klarte å bli?

Og så kjenner du på en sorg over det. En livssorg over det som ikke ble. Selv om du ikke engang vet helt hva det var som skulle bli. Men noe var det i hvert fall, og det ligner ikke på dette. Denne realiteten.

Og så skammer du deg, for du har jo så mye å være takknemlig for! Og samtidig:

Hvem tror du egentlig at du er?

Hva slags grandiost selvbilde er det uttrykk for. At du trodde du skulle ha kommet så mye lenger, vært så mye mer?

Og så blir du skamfull for det også.

Jeg har en plan om å lage en skikkelig bra podcast om dette temaet. Kristins TED-talk om et tema som ligger hennes hjerte nær. (Ser du?🤪Grandiost.)

Jeg må bare øve meg først, fordi det er det folk som holder TED-talks gjør. Øver seg i minst syv måneder.

Jeg synes dette temaet Midtlivskrise fortjener den største respekt!

Og derfor kan jeg ikke bare slenge sammen noe, som om det var en brøddeig av restemel nær utløpsdato.

Jeg vil heller ikke at TED-talken skal bli et av de prosjektene jeg utsetter og utsetter, og så er det plutselig for sent. Du kjenner følelsen.

Men jeg MÅ si noe om dette. Her og nå, føles det som.

Midtlivskrisa er på ramme alvor. Jeg ser deg! Midtlivskrisa er kjip.

Du og jeg og nesten alle vi kjenner, kjære venn. Slik har vi det – litt i utakt – men sånn cirka nå, her i livet.

Nå er vi sånn cirka midt i livet. Vi vet at vi ikke lenger er udødelige. Og den ungdomsbesatte kulturen vår forteller oss med alle mulige virkemidler at lang erfaring – enten det er i livet eller i arbeidslivet – egentlig ikke står særlig høyt i kurs.

Men du sitter nå her, og du er fortsatt ressurssterk. Du er ikke ferdiggått, og kan du kanskje likevel bli bittelitt av alt du hadde drømt om?

Og slik pendler du kanskje, mellom sorg og skam og håp.

Kanskje er det ikke for sent? Men du begynner å få dårlig tid nå!

I går hørte jeg en podcast med Elizabeth Gilbert. Hun er kul, for hun lever intenst. Hun våger å gå den smale stien fremfor den brede veien. Sånn som jeg føler jeg har gjort, på godt og vondt. Men hun gjør det med mye større eleganse. Enda hun er dønn ærlig på at den er tornete, den stien.

Uansett, Liz Gilbert hadde nylig lært at vi virkelig har et hav av tid. Om ikke i dette livet, så likevel i universet. Som reinkarnasjon av noe slag, tror jeg.

Jeg vet ikke, men jeg fortsatte å tenke på dette med et hav av tid lenge etter at podcasten var over.

Hva skjer hvis jeg tenker at jeg fortsatt har et hav av tid?

Hvis jeg begynner å oppføre meg som om jeg ikke har dårlig tid i livet. Men at det er tid nok i massevis?

Jeg vet ikke med deg, men for meg er det noe som slipper da. Noe som mykner i brøstet. Og jeg lander litt mer her. Her jeg er nå. Og får med meg mer av det.

Og kanskje er det nok? Kanskje er jeg nok? Her jeg sitter og skriver, som jeg jo elsker. Og etterpå skal jeg kjøpe meg blomster. Som jeg jo elsker.

Kanskje er det nok? Som i "rikt nok liv"? I hvert fall for i dag?

Hva tenker du? Skriv tilbake til meg, kjære venn. Er du i midtlivskrisa, du som alle jeg coacher? Som alle jeg har på kurs? Har du dårlig tid til å bli det du skulle bli?

Det var alt jeg lurte på for i dag.

Varm hilsen,

Kristin💜