Hvis ikke jeg er frisk, HVEM er jeg da?

I dag skulle jeg skrive et innlegg på LinkedIn om det å klare å ta hensyn til deg selv når du blir syk. De siste tre ukene har jeg hatt influensa med lungebetennelse, og det har satt meg på noen prøver. Men idet jeg begynte å skrive, skjedde det som så ofte skjer når jeg skriver. Det velter ut en mye større refleksjon enn jeg hadde sett for meg, og akkurat den som kom i dag har jeg lyst til å dele med deg. Basert på mange uttalelser jeg har hørt fra dem jeg coacher, vet jeg at det er mange som kan kjenne seg igjen i det spørsmålet jeg måtte stille meg i dag. Hvis ikke jeg er frisk, hvem er jeg da?

I forrige uke måtte jeg kaste inn håndkleet. Ikke noe dramatisk i den store sammenheng. Men for meg var det skikkelig vanskelig. Det begynte med en liten influensa for tre uker siden. Vondt i kroppen, hoste, kort i pusten og litt feber. Jeg var midt i en salgskampanje for et nytt kurs jeg har laget. Slike kampanjer krever jobbing langt utover normal arbeidstid. Jeg trives godt med det, så lenge det bare varer i et par uker. 

Fake it till you make it?

Denne kampanjen var spesielt viktig for meg, fordi det var en betalansering av et nytt kurs jeg har laget. Hovedmålet mitt var å lære. Fungerer salgssystemet mitt som det skal? Og fungerer kurset mitt som det skal? I tillegg skulle kampanjen stå for halvparten av inntekten min for første kvartal i år. Men nå var jeg altså blitt syk, og det passet fryktelig dårlig. Jeg gjorde som jeg pleier når jeg er syk. Langet nedpå med medisiner – paracet, nesespray, astmaspray og hostesaft. Og latet som om jeg ikke var syk. 

Show must go on!

Jeg er jo ekstra sårbar som selvstendig næringsdrivende. Men jeg holdt på sånn da jeg var fast ansatt også. Da jeg jobbet i bokbransjen, skulle jeg jo på den utenlandske bokmessen vi hadde preppet for i lang tid. Jeg hadde jo booket 60 salgsmøter der. Jeg kunne ikke bare bli hjemme! I konsulentbransjen handlet det om kunden. Jeg kunne ikke IKKE møte opp når 40 mennesker satt og ventet på kurs! Jobben har alltid føltes viktigere enn at jeg var syk. 

– Åssen går det, Kristin? 

– Ha ha! Ikke spør. Show must go on!

Det har liksom vært en stående vits for meg, det. Og som regel går det jo bra. Jeg kaver meg gjennom, leverer det jeg skal. Det gjorde jeg nå også. Kavet meg gjennom coaching, kurs, foredrag og salgskampanje. Helt til fredag i forrige uke. Jeg var helt utkjørt av masse jobb, hosting og hodepine. Feberen hadde vært tilbake i to dager. Så jeg krøp til korset, bestilte en legetime, fikk påvist lungebetennelse og ble satt på antibiotika. 

Med tårer og tenners gnissel kansellerte jeg hele salgskampanjen min. 💸Der fløy annonsepengene mine og kanskje halve inntekten min for dette kvartalet ut vinduet. For ikke å snakke om alt jeg skulle lære om salgssystem og betakurset mitt. Men jeg har lært noe annet som er mye viktigere. 

Usanne "sannheter" om meg selv

Flere ganger i løpet av de siste tre ukene har jeg tatt meg selv i å tenke at jeg “ikke er en som blir syk”. En gründerkollega sa til meg:

– Kristin, nå går du til legen, og så får du deg en sykmelding.

Og vet du hva jeg svarte!?

– Nei, sånt gjør ikke jeg. 

🙈

For the record: Jeg ser IKKE ned på mennesker som er sykmeldt. Jeg ser ikke ned på meg selv som syk eller sykmeldt heller. At jeg blinder meg selv for at sykdom er noe som kan ramme meg, handler om at sykdom skaper et vakuum i identiteten min. Og DET var den store vekkeren. 

Narrativet som skaper "sannheten"

Én ting er den fundamentale dødsangsten vi alle på et eller annet vis kjenner på. Det er vanskelig å erkjenne sin egen sårbarhet (les: dødelighet). Men her er noen flere grunner til at jeg ikke er “en som blir syk”: 

• Jeg har gode gener, familien min har historisk opplevd lite sykdom.
• Jeg har selv vært lite syk, og jeg har aldri vært alvorlig syk.
• Jeg er alt i alt ganske flink til å ta vare på helsen min – i hvert fall så lenge jeg er frisk!
• Jeg er sterk, handlekraftig og med stor arbeidskapasitet (les: jeg er en som presterer).

Intellektuelt klarer jeg jo å forestille meg at jeg kan bli syk. Men det sitter fryktelig langt inne å integrere den ydmykheten på en måte som gjør at jeg handler hensiktsmessig når jeg faktisk er syk. Mitt selvbilde og selvverd er rett og slett for hardt surret sammen med prestasjonene mine. Hvis jeg blir syk og ikke kan prestere – HVEM blir jeg da? Sykdom er et ikke-tema for meg fordi forestillingen om å være syk utløser et eksistensielt stress! Det meste jeg har identitet i forutsetter at jeg har god helse. Jeg vet veldig godt at jeg ikke er alene om å tenke slik. Jeg vil gjette at flertallet av oss innerst inne tenker slik. 

God helse som forutsetning

Sykdom kan ta hele definisjonsmakten over identiteten din. Hvem du ser på deg selv som, kan i stor grad springe ut fra sykdommen din, fordi den er premissleverandør for hvordan du kan fylle alle rollene du har i livet ditt. Da jeg studerte litteraturvitenskap, fordypet jeg meg i et felt som het “Infectio: Litteratur og sykdom”. Dette litteraturfaget er – kanskje stikk i strid med det du skulle tro – et svært matnyttig fag for en som har spesialisert seg på arbeidshelse, trivsel og stress. Jeg bruker innsikter fra det faget i jobben min hver dag.

På studiet leste jeg bøker om alle slags sykehistorier. Fra Thomas Manns Trolldomsfjellet, som handler om tuberkulose. Til Albert Camus Pesten, som handler om en pest som herjer byen Oran. Til Henrik Ibsens Gjengangere, som handler om syfilis og frykten for arvelig sykdom. Til Susan Sontags Sykdom som metafor, basert på Sontags erfaring med brystkreft. Til Sylvia Plaths selvbiografiske The Bell Jar, som handler om depresjon. Jeg skrev hovedoppgave om Pat Barkers Regeneration – en krigsroman om post-traumatisk stresslidelse. 

Sykdom og identitet

Alle disse historiene er historier om identitet. Om hvem vi blir i møte med sykdom. Om hvordan sykdom både kan ramponere og raffinere identiteten vår. De er ikke bare vitnesbyrd om hvordan sykdom kan ødelegge mennesket. De er også vitnesbyrd om hvordan sykdom kan skape menneskelig vekst. Jeg vil ikke med det romantisere sykdom og si at du kommer ut av det som et bedre menneske osv. Min eneste erfaring med sykdom som kan karakteriseres som litt alvorlig, er en flere år lang depresjon i tjueårene. Og ja, den erfaringen har unektelig raffinert meg som menneske. Den har lært meg noen lekser jeg ikke ville vært foruten. Men jeg vil ikke generalisere ut fra min anekdotiske erfaring med sykdom, til å si at alle som blir syke opplever personlig vekst. Det er ikke min business. 

Du kan jo tenke over det selv, dersom du har opplevd alvorlig sykdom. Har den ført til vekst hos deg? Eller er den bare blitt en traumatisk erfaring?

Jeg er veldig takknemlig for at det bare var en bagatell av en lungebetennelse som fikk meg til å oppdage hvor mye identiteten min er fundert på forestillingen om evig helse. Og hvor sårbart selvbildet mitt blir av det. Jeg visste allerede at jeg overidentifiserer meg med prestasjonene mine. At jeg definerer meg selv altfor mye ut fra å være en som presterer – en som er flink. Men jeg blir slått av hvor mange usunne utslag den identiteten får. 

Jeg har fortsatt en jobb å gjøre med å oppdage alt det andre jeg er også, i tillegg til å være sterk, handlekraftig og med stor arbeidskapasitet – en som presterer.