Når jobben ikke lenger får deg til å vokse

Før pleide du å glede deg til å gå på jobb. Du gikk engasjert løs på oppgavene. Jobben ga deg energi. Men nå har du ikke den samme gløden. Nå er jobben bare helt grei – på sitt beste. Hvordan eller når det ble slik kan du ikke helt sette fingeren på. Det har skjedd gradvis, og så plutselig. Hva gjør du nå?

Du trenger ikke ha opplevd en dramatisk endring i jobben for at mistrivsel skal sette inn. Kanskje har du gått i den samme tralten lenge. På overflaten er egentlig ingenting galt. Men du fersker deg selv i å utsette stadig flere ting. Inni deg vokser en rastløshet. Er du leder, er kalenderen sikkert fortsatt full. Mange trenger deg, du er ansvarlig og tar beslutninger. Men det er uten innlevelse, mer som på autopilot.

Hadde det enda bare skjedd noe kjipt som kunne forklare hvorfor engasjementet forsvant. At du fikk en ny leder du ikke kommuniserte godt med. At du mistet et ansvar du var glad i. At du ble flyttet fysisk til et sted der du ikke trivdes. Da hadde det vært enklere å forstå. Enklere å forklare for andre. Enklere å ta på alvor. Men jobben er akkurat som den pleier å være. Kanskje er det nettopp det som er problemet? 

Stagnasjon er destruktivt

Vi mennesker er som planter. Hvis ikke vi vokser, visner vi sakte, men sikkert. Av og til stopper læring brått. Det kan skje ved at du plutselig får rammebetingelser i jobben som hindrer deg i å løse oppgaver på den måten du mener er mest hensiktsmessig. For eksempel ved at du ikke får nok fokustid. Eller må bruke digitale systemer som ikke er designet for oppgaven. Eller prestasjonene dine blir plutselig målt på noe helt annet enn det som er meningsfullt for deg. Betingelsene rundt deg hindrer deg i å utfolde deg, og det går på bekostning av læring, utvikling og mulighet til å sette ditt personlige preg på jobben. 

Det er likevel mer vanlig at læring og utvikling avtar gradvis. Det som før var en utfordring, er du nå rutinert i. Det som før var nytt og spennende, er nå det samme gamle. Det du en gang var nysgjerrig på, kjenner du nå ut og inn. Du har snudd den bunken mange ganger. Mange forbinder kjedsomhet med det å ha lite å gjøre. Men det går fint an å være travel, og samtidig stagnere. 

Sorgen over tapt potensial 

Andre kan være godt fornøyd med det du leverer. Men fordi du har vokst ut av oppgavene dine, mener du selv at du bare leverer det man minimum kan forvente. Du vet at du har mer å gi, men du strever med å se muligheter til å bruke det som ligger brakk i deg. Du skulle så gjerne løftet kvaliteten på det du allerede gjør. Eller hatt noe nytt å bryne deg på. Bidratt mer i den store sammenhengen. Men det er ikke rom for å få brukt deg selv. Du føler deg som en fugl i bur. Det er lenge siden du spredte vingene og fløy. 

Frustrasjonen spiser selvtilliten din, bit for bit. Når leverte du sist noe du var ordentlig stolt av? Hvilken verdi skaper du egentlig? En gang var du blant de flinkeste. Men nå er du helt medioker – på en god dag! Det føles som om du blir dummere og dummere. Du kan stadig mindre. Og hvis du virkelig kjenner etter, møter du en tristhet. En sorg over alt du håpet på å bli en gang. Du blir flau over å ha hatt store tanker om deg selv. Hvem trodde du egentlig at du var? Se på deg nå! Hvor ble det av flinke deg? Det blir så mørkt i hodet. Kroppen begynner å verke. Den føles så merkelig tung. Snart orker du ikke å gå på jobb mer.

Stress er ikke bare overbelastning

Jeg hadde ikke kunnet skrive dette dersom du var alene om å ha det slik. Dette er et kjent, men understudert, misforstått og feilkommunisert fenomen i arbeidslivet. Heldigvis forskes det mer på dette fenomenet nå, og arbeidslivet er i ferd med å få øynene opp for dette som faktisk er en form for stress. 

Stress har lenge vært forstått som overbelastning. Noe som oppstår når kravene vi møter er for store i forhold til ressursene vi har til rådighet. Det er dette folk flest tenker på som stress, og dersom det går for langt, ender det i utbrenthet. Det kalles burnout-stress. Den dominerende følelsen du har når du opplever dette, er følelsen av utilstrekkelighet. Men utilstrekkelighet er altså ikke den eneste kilden til stress. Den danske forskeren Helle Hedegaard Hein skiller mellom fire former for stress. Fenomenet jeg har beskrevet over – der hvor du ikke får brukt deg selv – er en annen form for stress.

Boreout-stress – når du ikke får brukt deg selv

For hvis du tenker på krav og ressurser som to motvekter i en vektskål, kan vektskålen vippe den andre veien også. Det kan bli for tungt på ressurssiden. Du kan ha kompetanse, personlige styrker, erfaringer, ideer og drivkraft som ikke finner meningsfulle krav å rette seg mot. Dette blir til frustrasjon, som så skaper stress! Det kalles boreout-stress, og den dominerende følelsen er at potensialet ditt blir begrenset. Blir det riktig ille, kan du over tid få følelsen av å være verdiløs, og utvikle depresjon.

Boreout-stress er like alvorlig, men ikke like lett å oppdage som burnout-stress. Det kommer mer snikende. Og kanskje verre: Det blir ofte behandlet som om det var burnout-stress. Rådet blir gjerne da å ta det mer med ro. Senke kravene. Velge noe enklere. Men når problemet egentlig er ubrukt potensial, er dette det siste du trenger! 

Stress som tap av mening

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har møtt i coaching og på kurs som er i ferd med å møte veggen for andre gang. Etter langvarig stress har de tatt en timeout, kommet til hektene igjen, og vendt tilbake til en snillere jobb. Men ikke lenge etter føler de seg likevel på felgen igjen. Har de kanskje blitt varig svekket av den første smellen? Hvorfor klarer de ikke å komme tilbake for fullt?

Det alle formene for stress har felles, er at de dypest sett handler om tap av mening. Kanskje er ikke det så opplagt når du hører det første gang. Men hvis du kjenner etter, har du sikkert tenkt: Hva er vitsen med å streve sånn når jeg ikke strekker til, uansett hva jeg gjør? Eller: Hvorfor skal jeg kaste bort så mye av livet på noe jeg ikke får brukt meg selv i? Du savner i begge tilfeller noe som kjennes levende, viktig og sant.

Kanskje du skal gjøre noe helt annet?

Mange av kundene mine har dårlig samvittighet for at de ikke føler nok takknemlighet for jobben de har. Du har kanskje en jobb med status, god lønn, trivelige kolleger… En trygg jobb! Hvorfor kan du ikke bare være fornøyd!? Den indre kritikeren får vann på mølla – som bare er bensin på det brennende stresset ditt. Kanskje synes partneren din at du burde bli der du er. Dere har felles økonomi. Hvis du tar et lønnskutt, får det konsekvenser for hele familien. Hva skal dere gjøre? Selge hytta? Bare fordi du skal “realisere deg selv”? 

Det evinnelige spørsmålet – “Hva skal du gjøre i steden?” – har du kanskje ikke noe godt svar på.  Om bare du hadde visst det! Kanskje burde du gjøre “noe helt annet”, tenker du. Men “noe helt annet” er også en skremmende abstrakt tanke. Det er liksom det du driver med nå du egentlig kan. Du har kanskje investert en hel mastergrad i det. Alle årene du har brukt på å bygge deg opp akkurat her. Du blir sentimental av tanken på engasjementet du en gang følte for faget ditt. En gang var du stolt av alt sammen. Er alt forgjeves hvis du nå velger “noe helt annet”?

Du hadde ikke alle svarene som 19-åring

Kanskje valgte du utdanningen og yrket ditt da du var 19 år. Hva visste egentlig 19-åringen om hva du ville like å drive med i de neste femti årene!? Hvis vi tør å være nysgjerrige nok, vil vi vokse, lære og bli bedre kjent med oss selv gjennom hele livet. Vi har ikke hele veien hatt privilegiet og ansvaret som følger av å tenke fritt og ta selvstendige valg. Vi har sett til foreldre, til venner, til kulturen, og navigert i en retning omgivelsene har godkjent. Mange av oss må bli godt voksne mennesker før vi kan kjenne hva vi egentlig trenger. 

Det krever mot å se seg selv i speilet og spørre: Hvordan har jeg det egentlig med valgene jeg har tatt? Det krever større mot å ta svaret på alvor dersom det er: “Jeg har det egentlig ikke bra i det hele tatt.” Det krever en hel masse mot å gjøre noe med saken.

Se overføringsverdien i det du kan

Kanskje lander du på at du ikke trenger å endevende karrieren din for å få det bedre på jobb. Mange jeg coacher klarer faktisk å forene de nye behovene sine med stillingen eller arbeidsplassen de har i dag. Det krever at de blir mer bevisst hvilke sider de trenger å bruke i seg selv, og hvordan disse er relevante på nåværende arbeidsplass. Men for deg som erkjenner at jo – våre veier skilles her, kjære arbeidsgiver – så blir den neste skremmende tanken hva “noe helt annet” er. Hvis du i det hele tatt klarer å finne det ut (det gjør du!), betyr det at du må rykke tilbake til start? Ny full utdanning, juniorstilling med begynnerlønn?

Jeg vil si et høyt og rungende NEI! For det er ikke slik at det du har lært til nå, ikke kan brukes på nye måter og i nye kontekster. Det kan være at det bare er en annen del av deg som vokser tydeligere fram, en del som til nå ikke har fått nok plass. At du trenger å bruke hele paletten din, ikke bare en del av den. Kunsten er å bli klar for seg selv og for en arbeidsgiver på at det du har drevet med til nå faktisk har verdi for det du skal gjøre framover. Å se denne verdien er en treningssak. Du kan trene deg opp til å se overføringsverdi i det du kan.

Hva gir energi og føles lett for deg å gjøre?

Det kan kanskje være vanskelig å tro på dette der du er nå. Men etter nærmere utforskning vil du antakelig oppdage at noe likevel er stabilt. Noe av det du likte i den gamle jobben vil også vise seg å være kilden til arbeidsglede i en ny. Du ser det kanskje ikke nå, men dette er den delen av deg som ikke er anstrengende å bruke. Tvert imot kan disse sidene i deg gi deg energi når du bruker dem. De kan ofte gå litt under radaren. Men dette er kjernen i deg. Det er talentene og styrkene du må bruke for å kunne føle deg som deg selv. Det er verdiene dine. Det som gir arbeidet mening for deg. De forandrer seg lite gjennom livet. De får heller en utvidet betydning.

All erfaring er god erfaring i arbeidslivet

Jeg har erfart det selv. Jeg gikk fra bokbransjen og begynte som konsulent innen omstilling, arbeids- og organisasjonspsykologi. Som litterær agent solgte jeg bokrettigheter til utenlandske forlag. Som konsulent solgte jeg tjenester til norske bedrifter. Som litterær agent brukte jeg litterær teft for å vurdere en boks potensial i markedet. Som konsulent brukte jeg litterær teft til å skrive markedstekster og fortelle engasjerende historier i undervisning. Som coach lærte jeg narrativ metode som virkemiddel for ny selvforståelse. Det var nøyaktig samme måte å fortolke en historie på, som metoden jeg la til grunn i hovedfagsoppgaven min på litteraturvitenskap. Å gå fra bokbransjen til arbeids- og organisasjonspsykologien var et kvantesprang for identiteten min. Men jo lenger jeg arbeidet meg inn i det nye faget mitt, jo mer dro jeg kjensel på noe gammelt og kjært. 

Enten vokser du, eller så visner du

Husk at du er en plante. Hvis ikke du vokser, visner du. Noe av det vakreste jeg vet ved mennesker, er behovet vårt for å bidra med det beste vi har å by på. Det er egentlig ganske spektakulært at vi blir syke av å ikke få gjøre nettopp det. Det er kanskje vanskelig for dem rundt deg å forstå behovet ditt for forandring. Kanskje vil de være selvutnevnte realister og påstå at du ikke kan forvente at jobben er gøy hele tiden. “Du jobber for å leve, du lever ikke for å jobbe!” Jeg syns jeg hører dem. Men det de foreslår er ikke realistisk så lenge du brenner inne med ressursene dine. 40 timer i uka – halvparten av din våkne tid i ukedagene – er for mye tid brukt på noe du ikke er stolt av, noe du ikke kjenner mening i.

Den dagen du går av med pensjon, hva håper du å se tilbake på i karrieren din? Hvilke sider av deg selv håper du at du fikk brukt, slik at du kan kjenne stolthet og takknemlighet?

Hva i deg er det som lengter etter å få mer plass?

 Foto: Vitaly Gariev on Unsplash