Om bare du kunne gi litt mer f...

«Jeg vet jeg burde lære meg å gi litt mer f.» Sårbarheten lyser av dem jeg møter i coaching for stress, som har blitt fortalt gjentatte ganger at de må lære seg denne kunsten – å gi litt mer f. De vet det så godt, men får det bare ikke til. Jeg er en av dem som ikke får det til. For å være ærlig har jeg ikke lyst til å gi f! Jeg har lært meg noe som funker bedre, og som jeg vil dele med deg.

Jeg var 17 år gammel og grein over naturfagsbøkene, overbevist om at jeg ikke kom til å klare prøven vi skulle ha. Og faren min, han som har lært meg hva betingelsesløs kjærlighet er, sa:

- Om bare du kunne lære deg å gi litt f…, Kristin!

Det var første gang han sa det, og han har sagt det veldig mange ganger siden, når jeg har vært fra meg av bekymring for et eller annet. Nå har jeg blitt 43 år gammel, og kanskje tror faren min at jeg har lært det. Men jeg har ikke det, selv om det kan se sånn ut noen ganger. Jeg kommer aldri til å lære meg det. La meg for ordens skyld bare forklare hva jeg forstår med uttrykket «å gi litt f…». For meg handler det om å ikke bry seg så mye om at noe går skeis. At noen blir skuffet, eller hva folk tenker om deg. Det handler om å ta lett på noe. Hvis du klarer å gi litt f, kan det forstås som et uttrykk for sunn grensesetting og selvomsorg.

Det som står på spill

- Jeg er nok litt flink pike. Jeg skulle ønske jeg kunne gi litt mer f.

Det sier klientene mine. «Flinke» piker og gutter gir ikke f. Og skal vi lære oss det, rokker det ved noe fundamentalt i oss. Noe som er blitt en dyp sannhet om hvem vi er. Ofte bunner forestillingen om å alltid måtte være flink i at du i barndom, gjennom skolegang og fra omgivelsene for øvrig har fått bekreftelse på at du er verdifull fordi du leverer. Deg kan vi stole på. Du er verdifull fordi du ikke gir f. Du er verdifull fordi du bryr deg. Du er verdifull fordi du er pliktoppfyllende. Du er verdifull fordi du er flink. Sånn går resonnementet dypt der inne. Å skulle endre en slik grunnleggende antakelse er ambisiøst. For mange er det et livslangt prosjekt. Det du antakelig har fått mindre bekreftelse på, men som du virkelig kunne trenge bekreftelse på, er verdien du har i kraft av bare det å eksistere. I kraft av å være den du er, med alle de strålende og også mer skyggefulle sidene du har. Skal du forstå hvorfor det er så vanskelig å gi litt f, må du forstå hva som står på spill. Om jeg ikke skal bry meg, være pliktoppfyllende, levere feilfritt og være flink, hva er jeg da? Hvem er jeg da? En stor del av selvbildet – eller måten du forstår deg selv på – henger nøye sammen med prestasjon hos mange av dem som ikke klarer å gi litt f.

En titt i spåkula

Jeg har tenkt masse på dette med å gi litt f. Hvordan det løftes opp som en fornuftig måte å møte for mange krav på. Hver måned er det minst 90 mennesker som spør Google hvordan man gir litt mer f. Jeg synes rådet om «å gi litt mer f…» er en altfor enkel løsning, som dessuten ikke gir mening for den som strever i  møtet med mange krav. Uansett hvor velment rådet måtte være. For egen del har jeg kommet til at jeg ikke vil gi f. Og det er ikke lenger fordi jeg ikke vet hvem jeg blir da. Jeg synes rett og slett ikke det å gi f er en edel kunst. Dessuten er det unødvendig. Å bry seg er en del av mine personlige verdier. Det er sånn jeg vil være som menneske, fordi jeg mener det er rett fra et moralsk ståsted. Men hvor mye skal jeg egentlig bry meg, og hva skal jeg bry meg mest om?

Sunne grenser og selvomsorg

Jeg husker fortsatt kvelden for åtte år siden, da jeg sto og stirret inn i badespeilet. På ansiktet mitt, som av et voldsomt, langvarig stress hadde begynt å eldes i en rasende fart. Om ikke jeg lærer meg å sette sunne grenser og bry meg om meg selv først, hvor vil jeg være om et års tid? Det husker jeg at jeg tenkte. Hvordan vil jeg ha det da? Hvordan vil livet mitt se ut? Det var ingenting vakkert ved scenariet. Om ikke kroppen min kollapset først, ville jeg antakelig få dårlige resultater på jobb fordi jeg ikke fungerte godt lenger. Og jeg ville ha tynnslitte relasjoner til dem jeg var glad i, fordi jeg ikke hadde noe å gi. Brutaliteten i selvpiskingen og tvilen jeg følte overfor meg selv og mine evner som arbeidstaker og som menneske ville bare øke. Og ensomheten ville sakte men sikkert tære bort forstanden min. Jeg som er opptatt av etikk og moral – ville det være i tråd med mine verdier? Ikke bare ville jeg svikte alle dem jeg brydde meg om fordi jeg ikke klarte å være hel for dem. Jeg ville også vise lite respekt for dette ene livet jeg har fått, dette mirakelet av en sjanse her på kloden. Var det greit for meg å bare gi f i det?

Verdier med nytt innhold

Svaret var selvfølgelig nei. Men i praksis var det dette jeg gjorde om ikke jeg tok ansvar for meg selv først. Så må du for all del ikke tro at det gikk noen strak vei herfra og ut av uføret jeg hadde havnet i. Det var en lang prosess, og jeg har fortsatt tilbakefall til manglende grenser og overidentifikasjon med resultatene jeg får i arbeidet jeg gjør. Men det ligger virkelig et hav mellom den jeg var den gangen i speilet for åtte år siden, og den jeg er i dag i måten jeg forholder meg til å måtte si nei til noen, eller måten jeg forholder meg til mine egne feil. Jeg lever mye bedre i dag med ikke å møte alle krav jeg tror jeg må innfri enn jeg gjorde den gangen. Det å gi litt mer f var ikke veien å gå for meg, fordi det var noen underliggende verdier som drev meg til å bry meg. Så jeg måtte jobbe med disse verdiene.

Hvis du lurer på hva dine personlige verdier er, kan du laste ned Livshjulet gratis her. Det er et kjent verktøy fra coaching. 

Verdier er varige saker. Du bytter dem ikke bare ut som et par sko som har gått av moten. Men du kan sette verdiene dine inn i et nytt perspektiv. Du kan gjøre verdiene dine mer fleksible ved å balansere dem mot hverandre. Du er ikke moralsk korrupt av den grunn. For min del handlet det om at begreper som det «å bry seg» og det å være «flink» måtte få en utvidet betydning. Jeg måtte oppdage at det ville være umulig for meg å fortsette å være flink om ikke jeg samtidig brydde meg om meg selv.

Slipper å gi f

Kanskje virker dette banalt for deg. For en klisjé, liksom! Men det var ikke banalt for meg. Og det er ikke banalt for dem jeg møter i coaching heller. Én ting er å forstå dette intellektuelt – at det er selvomsorg som må til. Noe annet er å praktisere det. For å få til den transformasjonen må du kanskje inn i dypere emosjonelle mønstre, lege gamle sår og forsone gamle konflikter i deg selv. Har du mot til å gjøre dette arbeidet, vil du se at du fortsatt kan leve i tråd med verdiene dine. Du kan fortsatt bry deg. Du trenger ikke å måtte gi f. Bare så det er sagt: Jeg synes fortsatt det er leit å måtte skuffe deg ved å takke nei til middagsinvitasjonen din fordi jeg må gjøre noe viktigere for meg selv. Men jeg er klar på prioriteringene mine. De er styrt av verdiene mine. Og så velger jeg heller å tro at du egentlig forstår prioriteringen min. Og at det ikke handler om at jeg ikke bryr meg.

*****

• Vil du lese flere slike artikler? Meld deg på nyhetsbrevet mitt her.  

Photo by Matt Reiter on Unsplash