Stress og ensomhet

Egj0i8inqj6f3zg9trke file
Kristin Weholt Consulting
Stress og ensomhet
13:53
 

Jo lenger jeg jobber med stressmestring, jo mer forstår jeg at det vonde stresset er en erfaring alle mennesker på et eller annet tidspunkt blir kjent med. I noen faser av livet er du mer utsatt for stress enn andre. Her skriver jeg om noen av disse fasene, og hvilken rolle ensomhet spiller i erfaringen med stress.

I det siste har jeg tenkt på hvordan livet har ulike faser. Og hvordan hver fase har sine gleder – og sine stressutfordringer. Det begynte da jeg skulle lansere et kurs jeg kalte «Mindfulness for flinke piker og gutter». Jeg så for meg at målgruppen stort sett var kvinner og menn i tretti- og førtiårene. Typisk mennesker i tidsklemma. Eller mennesker som heller ville vært i tidsklemma, enn å være ufrivillig single fordi stress tar fra dem overskuddet til å finne seg en partner. Temaene vi skulle innom i kurset var følelsen av å ikke strekke til, frykten for å gjøre feil, og å ikke klare å leve livet sitt på egne premisser. En kollega av meg som er psykolog fikk se kursbeskrivelsen min, med de ulike temaene vi skulle innom. Hun ble litt betenkt. Og så sa hun:

- Men dette kurset kunne også ha passet for en del av mine pasienter. Kvinner i sytti- og åttiårene som har så dårlig samvittighet at de får helseplager. Fordi de ikke lenger klarer å ta seg av ektemannen sin, men må finne en sykehjemsplass til ham fordi omsorgsjobben blir for stor.  

Den målgruppa hadde jeg ærlig talt ikke tenkt på. Man er seg selv nærmest. Men jeg forsto hva hun mente.

Stress i ulike livsfaser

Når vi snakker om stress, tenker vi typisk på småbarnsforeldre i tidsklemma. Eller på ungdom som sliter med prestasjonsjag og FOMO på grunn av sosiale medier. Men det er flere faser av livet hvor du er spesielt utsatt for stress, og som det snakkes mindre om. I forskningen er det en kjent sak at unge arbeidstakere ofte kjenner på stress fordi de er usikre på hva som forventes av dem i arbeidslivet. Og fordi de får de romantiske forestillingene sine om yrket de har valgt brutalt brynet mot virkelighetens trange rammevilkår. Det er også vanlig å kjenne på stress når du, etter 40 år med en jobb å gå til, plutselig ikke skal på jobb mer fordi du har blitt pensjonist. Betydningsfulle endringer fører alltid med seg stress. Det kan sikker du skrive under på som har vært gjennom en skilsmisse, eller flyttet til en ny by hvor du ikke kjenner noen, eller du har mistet noen du er glad i. Da kan stress bidra i en hel haug av følelser du kjenner på.

Stress er ensomt

Det som slår meg i møtet med mennesker som kjenner på mye stress, er ensomheten deres. Stress er en ensom affære. Når du sliter med jobbrelatert stress, kan det virke nødvendig å bruke enda flere timer på jobb fordi du ikke når over alle oppgavene dine. Og så forsaker du venner og familie. Det er naturlig å trekke seg tilbake fra et sosialt liv når energilagrene dine er tappet, og du ikke føler at du har noe å gi. Følelsen av isolasjon blir uunngåelig når langvarig negativt stress gjør tankesettet ditt lite fleksibelt, og du ikke klarer å ta inn nye perspektiver lenger. Når pessimismen regjerer, når verden blir svarthvit, når ingen lenger forstår deg, og situasjonen føles låst. Dette er noen eksempler på hvordan stress fører til ensomhet. Men kanskje kan stress likevel føles mindre ensomt når vi forstår at det er så universelt? At det rammer mennesker i alle livsfaser? Og at dette er en erfaring vi er sammen om?

Singeltilværelsen og stress

Den gangen jeg selv slet med helsefarlig stress, var jeg singel. Ok, jeg skal være litt mer personlig enn jeg pleier å være nå. Dette er vanskelig for meg å fortelle om, men jeg velger å gjøre det likevel. Fordi mange av dem jeg coacher er single. Kanskje er du som leser dette singel. Og jeg vil at du skal vite at du ikke er alene om å ha det sånn som du har det nå. Det er helvetes ensomt å oppleve alvorlig stress som singel. Så nå, kjære single venn, tar jeg en for laget. Selv om jeg ikke lenger er singel. Men lenge tilhørte jeg ditt lag som singel, og ingen fortalte meg det jeg nå skal forteller deg. Det skulle jeg ønske noen hadde gjort. Så hadde jeg ikke følt meg så himla ensom.

40 uten mann og barn

Først forsto jeg stresset mitt som jobbrelatert. Men jo flere år som gikk med vedvarende negativt stress, desto mer ble det til et livsfasestress. Det ble veldig vanskelig for meg å komme meg ut av singeltilværelsen, og innerst inne var det jo det jeg ville. Jeg tror jeg ville være som alle andre, finne en partner, etablere meg. Selv om ingen maste på meg om sånt, følte jeg at det var… det var sånn det skulle være? Du etablerer deg når du når en viss alder. Men jeg følte meg helt utarmet av stress. Hvem vil vel ha en slapp vaskefille til kjæreste? Legg til det faktum at jeg nærmet meg 40. Veldig mange single menn har ikke lyst til å date en barnløs dame som nærmer seg 40. Hun har sikkert hastverk med å få barn, tenker de. Bedre å gå for noen yngre, så vi får litt tid på oss.

Det handler om tilhørighet

Så jeg kom hjem til tom leilighet hver kveld, der jeg fikk marinere videre i stresset mitt. Ingen distraksjoner, ingen jeg kunne være noe annet for, enn bare arbeidstaker. Jeg har alltid hatt et nært forhold til familien min. Men de bor langt borte, og de etablerte seg med hus og barn og stasjonsvogn tidlig, så det var ikke så lett for dem å leve seg inn i min livssituasjon. Og jeg hadde selvfølgelig venner. Men én etter én etablerte de seg med mann og barn også. Jeg fant liksom ikke takten, den takten som alle andre fulgte. Og jeg hadde ingen forbilder å herme etter som hadde gått denne veien før meg med et smil om munnen. Veien inn i førtiåra uten mann og barn. Og når det som hadde okkupert så mye av livet mitt – jobben – begynte å glippe for meg på grunn av stress… Vel, da lå følelsen min av tilhørighet plutselig veldig tynt an.

Ensomhet - et stort tabu

Jeg hadde aldri følt meg så ensom før. Jeg visste instinktivt at denne ensomheten var farlig for meg. Det føles faktisk helt vilt å fortelle dette så åpent som jeg gjør nå. Om ikke du har kjent på ensomhet, vet du ikke hvor full av skam ensomheten er. Ensomhet er en av vår tids største tabuer. Å innrømme at du er ensom overfor noen som ikke vet hva ensomhet er, innebærer stor risiko. Risikoen for at den du betror deg til ikke klarer å være med deg i ensomheten, så du blir avvist. Det er det siste du trenger. Det trengs vel ikke forskning til for å forstå at ensomhet forsterker stress. Men også rent biologisk stiller du dårligere i kampen mot stresset dersom du samtidig er ensom på grunn av livssituasjonen din. Ifølge en artikkel publisert på Psykologisk.no med tittelen Slik påvirker ensomhet helsen vår, er ensomhetens kjemiske tilstedeværelse i kroppen i hovedsak helt lik den som oppstår under stress. Det skilles ut de samme hormonene på grunn av ensomhet, som det skilles ut på grunn av stress. Så selv om du for eksempel løser de problemene som skaper stress på jobb, har du fortsatt en jobb med å løse ensomheten din for å komme deg ut av alt det negative stresset.

Å rydde plass til endring

For meg gjaldt det å tette alle energilekkasjer. Jeg ryddet kraftig i hvordan jeg håndterte jobben min. Men da ble det også klart for meg at jeg trengte en læring og en utfoldelse jeg ikke ville få i denne jobben. Så veien videre innebar et karrieretrekk de færreste forsto. Men det var det vel verdt. Jeg ryddet i alle kriker og kroker av livet mitt. Forenklet alt jeg kunne, så jeg fikk kapasitet til å lære nye ting. Lære om hva jeg faktisk trengte for å trives. Hva slags jobbtilværelse som ville være meningsfull for meg framover. Hva slags sosialt liv jeg måtte ha. Og jeg ryddet, så jeg fikk kapasitet til å sette ting i bevegelse, gjøre nødvendige endringer for at livet mitt skulle bli bra. Det krevde tålmodighet og toleranse for at noen løsninger var midlertidige. Men jeg bygde stein på stein, til jeg klarte å ta inn verden igjen.

Fikser ikke mann og barn

Det tok flere år. Men på disse årene opplevde jeg mye fint også. Jeg fikk tilbake nærheten til familie og venner. Det var en middag med en gjeng venninner og deres partnere like etter at jeg fylte 40, som fikk en del brikker til å falle på plass for meg. Jeg var singel igjen, etter at det eneste ordentlige forholdet jeg hadde hatt på årevis hadde gått dukken. Den gamle ensomheten veltet over meg blant alle disse parene. Den vonde følelsen av å være stuck i en livssituasjon jeg ikke hadde trodd skulle være min i en alder av 40. Kanskje øynet jeg et håp, der jeg satt. Om at noen kunne fortelle meg hvordan man får til et normalt liv. For i hvert fall bare datt det ut av meg.

- Jeg vet ikke hvordan man fikser dette livet, jeg. Hvordan man… fikser det med en partner, og barn… og… Det som dere fikser.  

Stillheten som fulgte var verre enn den verste tinitus. Jeg ble helt svimmel av skam. Det føltes som om jeg hadde røpet noe ekstremt intimt. Det skal vennene mine ha! De serverer meg ikke overfladiske bullshit-forsikringer om at det kommer til å gå bra. Og på den måten avviser følelsen min av å være lost – hvor velment det enn måtte være. Men jo lenger stillheten varte, jo mer nysgjerrig ble jeg på den. Hvorfor er det ingen som prøver seg på en forklaring, husker jeg at jeg tenkte. På hvordan man fikser det livet alle ser ut til å få til, unntatt meg?

- Fikser…? Jeg vet ikke om jeg fikser dette, jeg. Jeg gjør vel bare så godt jeg kan.

Det sa omsider en av jentene. Ingen andre sa et pip. Og selv om jeg hadde det ganske vondt der og da, var det noe som ble forløst på den middagen. Jeg forsto noe jeg ikke hadde forstått ordentlig før. Jeg finner det best oppsummert i et sitat av T.S. Eliot.

«For us, there is only the trying. The rest is not our business.»

Her satt de, en gjeng med helt normale førtiåringer, gift og 2,4 barn og stasjonsvogn. Ingen rundt bordet hadde noe mer fornuftig å si. Kanskje gjorde de bare et forsøk, alle som én. Med all mulig risiko for å gjøre det feil.

Livet som eksperiment

Siden, når stresset over å ikke vite hvor dette livet bærer melder seg, har denne vissheten vært mitt sted å søke tilflukt. En beskyttelse mot livsfasestresset. Jeg har akseptert at livet er et eksperiment, og vi kan bare gjøre så godt vi kan. Og det igjen har gjort at jeg lever livet med en større letthet nå. Jeg er ikke så streng med meg selv, ikke så engstelig for at jeg ikke får det til. Livet kan være stressende nok, om ikke det finnes en fasit på hvordan man lever det også. Så når du føler deg ensom og i utakt med både deg selv og verden, og stresset herjer med deg: Tenk på sitatet til T.S. Eliot.

«For us, there is only the trying. The rest is not our business.»

Fordi det er det eneste som kan være sant.

***

 

Foto: cottonbro fra Pexels.

Close

Vil du ha en uforpliktende samtale?

Dette er ikke en coaching, men en uforpliktende samtale hvor målet er å finne ut om mine tjenester matcher dine behov. Fyll ut skjemaet nedenfor, og jeg vil kontakte deg innen 48 timer.