Et samlivsbrudd, en ambulansetur og kroppen som sa stopp

– Du forstår at det er fare for at du har et hjerneslag akkurat nå?

Kvinnen med det alvorlige blikket har nettopp festet masse ledninger til kroppen min. Jeg nikker, og kjenner gråten presse på.

Foran i ambulansen sitter sjåføren og snakker med akutten på Ullevål sykehus. Jeg hører noen spørre hvor langt unna vi er. Ni minutter, sier sjåføren. Kom med en gang, lyder svaret. 

Kristin, du har ikke slag. Dette er ikke et slag. Dette er kroppen som sier fra. 

Jeg prøver å berolige meg selv. Jeg har alltid hatt god helse. Aldri ligget på sykehus før. Det var nesten så jeg ikke hadde ringt 113, fordi tanken var for fjern. Jeg i ambulanse!? 

Svimmelheten og kvalmen hadde kommet som lyn fra klar himmel. Jeg klarte ikke å gjøre den minste bevegelse uten å kaste opp. Helt umulig å reise seg, kroppen hadde ingen kraft. 

Alene i den nye leiligheten min. Jeg kjente ingen naboer. Hva om dette virkelig var farlig, og ingen visste at jeg satt der på badegulvet og trengte hjelp? 

Det sto på HelseNorge at jeg måtte ringe 113. Det var fare for slag. Så etter 20 minutter hadde jeg gjort det.

Den samme drillen om og om igjen. Først på badegulvet hjemme. Så ved ankomst på sykehuset. Jeg spyr meg gjennom alt sammen. Flere driller gjennom natten. Hvor gammel er du? Hvilken måned er vi i nå? … Sorry altså, men vi må gjennom dette. Kan du smile med tennene? Kjenner du dette? Er det likt på begge sider? Følg denne pennen med øynene dine... 

Dette er en reaksjon på at du flytter fra mannen du elsker. At du mister bonusbarna dine, de du har holdt maska for i tre måneder. At du har døyvet kjærlighetssorgen med å jobbe mye mer enn du har tålt under disse omstendighetene. Dette er stress, Kristin.

Når kroppen sier stopp – uten de vanlige tegnene

Den natten ligger jeg på sykehuset og skammer meg helt inn i margen. Jeg som skal være ekspert på stress. 

Visst hadde jeg vært sliten. Men de vanlige stresstegnene mine hadde ikke vist seg. Jeg hadde ikke sovet dårlig. Ikke hatt tankekjør. Ikke hatt stiv nakke. Ikke hatt leamus på øyet. Ikke hatt hjertebank...

Jeg går til veilederen min, psykologen som er min faglige støtte i coaching-arbeidet mitt. Er du en ansvarlig coach, har du en veileder. En senior som hjelper deg med faglige utfordringer, etiske dilemmaer og generelt holder deg selv i vater, så du klarer å være en støtte for kundene dine. Selv når det stormer på hjemmefronten.

– Kan vi snakke om meg denne gangen? Personlig, altså? Det har blitt for langt mellom liv og lære. 

Veilederen min er empatisk. Og fornuftig. Han hjelper meg med å gi meg selv slækk.  

Fagfeltet mitt er jobbstress. Fagfeltet mitt er ikke samlivsbrudd. Fagfeltet mitt er ikke kjærlighetssorg. Der er jeg like grønn som alle andre.

Livsfasestress som ikke ligner jobbstress

I noen faser av livet er vi mer sårbare for det helseskadelige stresset. 

Når jeg ser tilbake på samlivsbruddet mitt i 2023, forstår jeg nå mer av hvorfor jeg ble så dårlig. Jeg husker veilederen min sa den gangen at samlivsbrudd er på topp 3 av de vondeste erfaringene et menneske kan ha. Jeg hadde lidd store tap, og sto i en voldsom livsendring. Jeg var så redd! 

Alle overganger som betyr noe for deg – som krever at du omstiller deg mentalt – skaper stress. Jo mer betydningsfull endringen er, jo større blir stresset.

Selv om en endring skjer frivillig – for eksempel et jobbskifte du gleder deg over – så blir det stress i overgangen. Det vil garantert kreve ekstra energi. Men det er også ganske typisk at i en slik overgang, hvor du trenger mer omsorg og hvile enn vanlig, er det nettopp dette som ryker. 

I samlivsbruddet mitt hadde alle de gode vanene kommet i skyggen av en annen mestringsstrategi jeg har: Å jobbe.

I jobben møter jeg så flotte mennesker. I jobben mestrer jeg. I jobben glemmer jeg meg selv. Slipper å forholde meg til mine egne vonde følelser, som kjærlighetssorg, nederlag og frykten for den ukjente framtiden. 

Det er mye god helse i å ha en jobb du elsker. Men selv en fantastisk jobb krever energi, og den kan ikke kompensere for fundamentale behov som søvn, sunt kosthold, trening, sosiale relasjoner og mindfulness. 

• Last ned min gratis tracker og mentale strategi for gode vaner her.

Sammenhengen mellom stress og overgangsalder

Men jeg hadde en annen ekstraordinær sårbarhet for stress også… 

Det jeg var uvitende om på vei til sykehuset, var at slaglignende symptomer ikke er uvanlig for kvinner i tidlig overgangsalder. 

To år i forveien hadde jeg begynt å ta opp med legen min at jeg hadde tegn på tidlig overgangsalder. Men jeg var jo bare 43! Og en vanlig blodprøve viste ingen tegn på at jeg var der ennå. Flere legebesøk fulgte med samme problematikk. Og hver gang gikk jeg derfra med uforrettet sak. 

Helt til legen fikk epikrisen min fra sykehuset. Da spurte hun ikke hva jeg ville engang. Hormonbehandling ble igangsatt, og jeg begynte å ligne på henne jeg ikke hadde vært på flere år. Hun som tålte hverdagen sin godt. Som hadde stor arbeidskapasitet, og som til og med følte glede. 

Overgangsalder – det ligger i ordet. Kroppens egen omstillingsprosess gjør deg også sårbar for stress. Østrogennivået ditt faller, og kortisolet får vann på mølla. 

Så mange kvinner jeg møter i coaching for stress beskriver også overgangsplager. Utbrenthet og overgangsplager er til forveksling like, og de forsterker hverandre. Hva er hva? 

Når overganger i livet blir helseskadelige

Nå er jeg 47 år, og tenker ikke egentlig på meg selv som gammel. Inni meg er jeg fortsatt henne som vil kjøre på, sulten på livet, på jobben. Samtidig føler jeg meg litt gammel når jeg omsider har innsett at livet inneholder mange faser. Og i overgangsfaser er det ikke bare å kjøre på! Det må jeg – det må vi! – respektere.

I overgangen fra student til ny i arbeidslivet er det mye stress. (Her finner du den største andelen stressrelatert sykefravær.) 

Så kommer overgangen til småbarnsfasen og tidsklemma, med for liten bolig og for stort boliglån. 

Mens du ligger våken i helgene og bekymrer deg for at barna eksponeres for narkotika, sniker overgangsalderen seg på. (Her faller mange kvinner permanent ut av arbeidslivet.) 

Og så er det overgangen til pleietrengende foreldre, som du vil følge opp. 

Før du går av med pensjon selv, som for noen også er en krevende overgang.

Og nå har jeg bare nevnt de overgangsfasene som er forutsigbare! 

I tillegg kommer flytting, nedbemanning, økonomiske kriser, samlivsbrudd, alvorlig sykdom hos deg eller barna dine, tap av nære og kjære…

Hvor mye kan vi egentlig bære, før det er for mye?

De jeg coacher kommer jo til meg på grunn av mistrivsel og stress på jobb. Men når vi gjør en 360 graders evaluering av hverdagen deres, oppdager vi som regel flere store kilder til stress.

Men mange har en forventning til seg selv om at dette utenfor jobb, det må vi jo bare takle! Sånn er livet!

Det er slående å se hvordan kjevemuskulaturen deres slapper av og skuldrene senker seg flere hakk når jeg møter dette selvpålagte kravet med mykhet. Bare jeg validerer den egentlige opplevelsen deres:

– Men du, det du står i nå er tøft! Det er faktisk ikke rimelig at du eller andre krever av deg at du bare skal surfe gjennom denne fasen uten å mukke. At du ikke skal ha noen ekstra behov.

Du er i en overgang, og det må få lov til å merkes

Kunsten er å akseptere at nå er det sånn. Du er i en overgang. Nå har du noen ekstra behov. Fordi det er tøft. Akkurat som veilederen min gjorde med meg, da jeg var full av skam over å havne på sykehuset på grunn av stress. 

Det skaper bare mer stress å klandre deg selv for at du syns livet er tøft noen ganger.

Så nå spør jeg deg: 

💜Hvor er du nå? Er det normal hverdag med tut og kjør (i den grad det finnes)? 

💜Eller befinner du deg i en overgangsfase? 

💜I så fall – hva trenger du mer eller mindre av da?

***

Kort oppsummering:
En personlig fortelling om stressreaksjoner, overgangsalder, livskriser og hvorfor store overgangsfaser ofte får kroppen til å si stopp – selv når du tror du må tåle alt.