Dine personlige styrker – gullgruver og fallgruver

Skal du trives i jobben din, er det viktig at du får bruke de største styrkene dine. Kanskje er du så heldig at du har en sånn jobb i dag. Du elsker jobben din! Men kanskje har du også erfart at du av og til, uten å merke det, passerer en grense? Det blir for mye av det gode. Og så koster jobben mer enn den smaker. Hvorfor skjer det? Og hvordan unngår du det?

Personlige styrker er ikke det samme som faglig kompetanse. Personlige styrker er de evnene du har som er typisk deg. Dette er ikke noe du har lært som et skolefag. Det faller deg naturlig å bruke styrkene dine, særlig i møte med nye situasjoner. Da er styrkene gjerne det du faller tilbake på, det trikset som alltid funker. Du får til og med energi av å bruke styrkene dine. Og her er vi ved det som også kan skape problemer. Men mer om dette snart. Først vil jeg gi deg noen eksempler på personlige styrker, så du vet hva det kan være snakk om. Personlige styrker kan være utholdende, analytisk, systematisk, hjelpsom, omsorgsfull, kreativ eller engasjert… Og du kan sikkert komme på mange flere. Dette er bare noen få eksempler.

Men jeg elsker jo jobben min!

I motsetning til hva mange tror, er det fullt mulig å ha riktig jobb, og likevel utvikle alvorlig stress. Kanskje har du sagt: «Men jeg elsker jo jobben min!» Og likevel kjent på mye stress. Da er det en viss sjanse for at det du elsker ved jobben din antakelig også er det som får deg ut i uføret – de personlige styrkene dine! I den elskede jobben din får du bruke styrkene til gangs! Og derfor har du oppnådd mye i jobben, gjort det bra, fått anerkjennelse. Du føler deg verdifull. Dette er deg på ditt beste, og det kommer helt naturlig. Du kan være deg selv. Og fordi det å bruke de personlige styrkene dine gir deg energi, gir du jernet. «Ja takk, mer av det!» Det sier arbeidsgiveren din. Selvfølgelig elsker du jobben! Men alle styrker har en skyggeside. Dine gullgruver kan bli dine fallgruver hvis du overbruker dem. Det heter overslag. Du tar for mye møllers tran. Jeg vil ta deg med på noen scenarier der de personlige styrkene dine blir fallgruver snarere enn gullgruver, om ikke du klarer å balansere dem. Scenariene tar for seg styrker jeg typisk møter hos dem jeg coacher for stress. Men det kan være andre styrker du har som skaper stress for deg når det blir for mye av det gode. Det viktige her er at du forstår effekten styrkene har på deg og arbeidet ditt når de brukes for mye. Ta gjerne fram penn og papir nå, for du skal få noen coachende spørsmål som kan være til hjelp.

Du er den hjelpsomme

Hva skulle vi gjort uten deg? Du som alltid hjelper til. Å være lagspiller og ja-menneske er høyt verdsatt i arbeidslivet. Du er vennlig og snill, og derfor hjelpsom. Du får energi av å hjelpe. Noen trenger et ekstra par hender, og du stiller opp. Hver gang. Så folk spør. Bare hyggelig, sier du. Og vips! Alle oppgaver som ingen andre vil gjøre har ditt navn skrevet på seg. Det er så kjekt å spørre deg, for du sier alltid ja. Klart vi må hjelpe hverandre, sier du. Selv om det ikke faller deg like naturlig å be om hjelp selv. Så det blir mye på deg. Altfor mye på deg. Jeg må lære meg å si nei, har du helt sikkert tenkt. Det er lettere sagt enn gjort, fordi det faller deg helt naturlig å si ja. Ja, sier du, uten å blunke. Nå ser du ikke lenger jobben for bare oppgaver du har å gjøre. Hvordan kan du komme deg ut av dette uføret? Jo, her er noen spørsmål du kan stille deg selv:

Hvis jeg skal si ja til denne oppgaven, hvilken av de andre oppgavene mine skal jeg i så fall gi til noen andre eller la være å gjøre?

Hvis jeg nå si er nei til denne oppgaven, kan jeg anbefale noen andre som kan ha tid og kompetanse til å gjøre den, så jeg likevel er til litt hjelp?

Hvilke konsekvenser får det helt konkret for meg at jeg kanskje skuffer personen jeg nå sier nei til?

Du er den omsorgsfulle

Åh, for en deilig kollega du er! Som alltid har fem minutter ekstra (som alltid blir til en halvtime ekstra!) til en kollega som bare må ventilere om det kjipe hun har opplevd. Alltid empatisk, alltid forståelsesfull, den som står i problemene sammen med den som strever. Du ser alle rundt deg, og bærer deres bør. Det er din default-innstilling. Du baker kanelsnurrer til det vanskelige møtet og tar ansvar for å skape god stemning. Du tror på det beste i folk, og er sikker på at bare du gir dem nok, vil de få det bra. Kollegaene dine elsker deg. Kundene dine også, eller elevene, brukerne eller pasientene. Du føler at du gjør en forskjell, og det gir deg energi. Og når du kommer hjem fra jobb, er det mer av det samme. Du lytter og gir, er aldri til bry. Du nei, det går fint med deg! Du har ingenting å klage på. Det gjelder å ha litt perspektiv på ting. Du er så god til å sette ting i perspektiv, at ditt eget perspektiv har du glemt. Men hvor henter du det fra, alt det du gir til alle andre? Er du virkelig en Sareptas krukke som kan gi og gi i det uendelige? Ikke? Så still deg selv følgende spørsmål:

Hva er mine egne kilder til fysisk og psykisk overskudd?  

Hvis jeg skulle gjøre tre ting for meg selv hver dag som sikrer mitt overskudd, hva kunne det være?

Hvem kan jeg alliere meg med, som kan hjelpe meg med å holde meg selv ansvarlig for å gjøre de tre tingene hver dag?

Du er den engasjerte

Alle arbeidsgiveres drøm! Du elsker jobben din, går opp i den med hud og hår. Det du ikke kan fra før, lærer du deg fort for egen maskin. Du er forberedt og deltar aktivt i alle møter. Du får ting til å skje! Når teamet ditt står fast i noe, ser alle på deg. Du har jo alltid et forslag. Så du graver opp et forslag til noe dere kan gjøre. Og forslaget ditt gir deg energi! Så du tar ansvar for å gjøre det du foreslår. Digg! Du løste et problem! Det er deilig å mestre ting. Snart får engasjementet ditt en egen kraft. Du durer videre, etter ting du kan lære, problemer du kan løse. Du lærer mer og får til mer! Det skummer for baugen din. Aldri et kjedelig øyeblikk. Engasjementet ditt smitter, og folk vil ha deg med på alt. Du blir bare litt utålmodig noen ganger, når de andre i teamet ikke engasjerer seg like mye. Når de bare sitter der. Hallo!? Du bare seler på, drar mer av lasset. Snart drar du lasset alene. Eller det føles i hvert fall sånn. De andre er så treige, så lite ambisiøse. Går det ikke an å tenke større!? Du ser et potensial. Du har en visjon! Alle skryter av deg, du er så flink, du har så drive! Du peiser på. Men ingen kjenner det samme eierskapet som du kjenner til visjonen din. Det blir et svare strev. Til slutt kneler du, utslitt og desillusjonert. Om bare du kunne stoppet opp litt før, og stilt deg selv følgende spørsmål:

Fremfor å komme opp med alle ideene selv, hvilke spørsmål kan jeg stille teamet som får dem til å delta i problemløsningen, og på den måten føle større eierskap til løsningen og oppgavene som må gjøres?

Fremfor å gi oppgaven til den som kommer opp med ideen, hvem i teamet har faktisk best forutsetninger for å løse oppgaven på en god måte?

Hva skal til for at jeg får gjennomslag for ideene mine hos lederen min – så lederen min kan frigjøre nødvendige ressurser – så jeg slipper å gjøre alt selv og slite meg ut?

• Lurer du på om du bør gjøre noe aktivt med stress du kjenner på nå? Ta min gratis stresstest, og få råd om hvordan du bør forholde deg. 

En balansekunst

Du har all grunn til å være stolt av styrkene dine. De er jo grullgruven din – du trenger å bruke dem for å trives i jobben din. Kanskje er ikke de tre styrkene jeg har nevnt nå – hjelpsom, omsorgsfull og engasjert – blant de styrkene du av og til bruker for mye. Kanskje har du andre styrker som blir dine fallgruver. For alle tilfellers skyld vil du være tjent med å reflektere over hva dine største styrker er, og hvordan de ser ut når du bruker dem for mye. Det finnes alltid nye, kreative måter å bruke styrkene dine på, og du kan bruke et knippe av personlige styrker til å balansere hverandre. Du kan for eksempel anvende én styrke på en annen styrkes overslag. På den måten kan du fortsatt bruke styrkene dine, men på en sunn og bærekraftig måte.

***

• Vil du lese flere slike artikler? Meld deg på nyhetsbrevet mitt her.