Når jobben du elsker blir helseskadelig
Det er en ganske vanlig feilvurdering – å tro at fordi du elsker jobben din, er du immun mot negativt stress. Det er jo bare engasjement! Jobben min er jo så meningsfull! Det tenker du kanskje. Men nettopp engasjementet og idealismen du føler kan gjøre deg ekstra utsatt for utbrenthet.
Jeg spør hvordan Anja (ikke hennes virkelige navn) har det med arbeidsoppgavene sine. Straks hever hun håndflatene sine opp mot meg. Som om hun føler seg truet av spørsmålet mitt.
- Jeg elsker jobben min!
Hun har investert mye i den jobben.
- Det er ikke jobben det er noe galt med. Det er bare… litt vel mye av den. Og så var det dette med søvnen…
Anja får ikke sove. Ligger der som en spent buestreng over madrassen hver natt.
- Hva går det i, når du ligger der? I tankene dine?
En nyve vokser fram mellom øyenbrynene hennes. Hun er sliten av tankekjør. Må anstrenge seg for å huske.
- Jeg tenker vel på alt ansvaret jeg har. Alt jeg skal få til. Alt jeg er redd jeg ikke får til… Jeg er redd.
Brannfarlig engasjement
Anja er flink. Hun har vunnet mye tillit tidlig i karrieren. Har blitt løftet fram som en man satser på. Hun brenner for jobben sin, og det er blitt lagt merke til. Det sies at du må brenne for noe for å kunne bli utbrent. Flinke, ambisiøse mennesker har ifølge forskningen større sjanse for å brenne ut enn andre litt mer bedagelig anlagte mennesker. Og unge mennesker er mer utsatt enn dem som har lengre arbeidserfaring. Anja er i tidlig tredveårene.
Idealisme vs virkelighet
Det er også typisk at utbrenthet rammer mennesker som skal presterer overfor andre mennesker i arbeidet sitt – for eksempel omsorgsyrker, undervisning, kundeservice og konsulenter. Anja jobber med salg. Jobben har en idealistisk side, og hun strekker seg langt for at de viktige produktene hun selger skal komme ut i markedet, til fornøyde kunder. Når jeg spør henne om hva som gjør at hun elsker jobben, forteller hun entusiastisk om forskjellen hun potensielt kan gjøre. Om bare hun får satt ut i livet alle mulighetene hun ser. Men det er for mye for henne, for få ressurser, for liten tid. De er ikke riktig organisert.
Tapte illusjoner
I boken Burnout: Stages of Disillusionment in the Helping Professions presenterte forfatterne Edelwich og Brodsky utbrenthet som et resultat av en prosess i fire stadier:
- Entusiasme basert på urealistiske forventninger.
- Stagnasjon når realiteten gradvis erkjennes.
- Frustrasjon over ikke å nå målene.
- Apati og oppgitthet.
Urealistiske forventninger handler om at rammebetingelser for arbeidet legger begrensninger på det du realistisk kan få til. Som medarbeider har du liten eller ingen innflytelse på rammebetingelsene. De er ytre forhold som økonomiske, juridiske og etiske betingelser arbeidsgiver må forholde seg til. For eksempel jobber Anja i en avdeling hun mener er underbemannet, og dermed kjenner de på kronisk tidspress. De har ikke et godt nok kundebehandlingsprogram, og i jobben for å få til nødvendige endringer møter hun mye byråkrati.
Det er bare å gi jernet
For en medarbeider som er drevet av engasjement og idealisme, er begrensende rammebetingelser vanskelige å akseptere.
- Jeg kan liksom ikke tro at det skal stå på sånne banale ting!
Innbitt gir hun jernet for idealresultatet hun mener det er mulig å oppnå. Under utdanningen og hittil i karrieren har jo innsats alltid betalt seg for Anja. Bare hun står på nå og ikke gir seg, vil det gå bra. Hun vil hjelpe kundene sine! Det er engasjementet og idealismen – kjærligheten til det meningsfulle arbeidet hun gjør – som også gjør henne fartsblind for alle kroppens varsellamper. De blinker illrødt.
Positivt stress som blir negativt
Du har kanskje hørt om positivt stress? Det er dette du kjenner på når du har et stort engasjement i arbeidsoppgavene, når du er i flytsonen. Når det er en ideell balanse mellom ferdighetene dine og utfordringene du får. Anja har opplevd masse flow i jobben. Den lille strekken hun kjenner på for å klare å gjøre en krevende kunde fornøyd utløser en stressrespons i kroppen hennes. Kroppen hjelper henne ved at adrenalin, noradrenalin og kortisol sendes ut i blodet. Dette øker prestasjonsevnen hennes. Hun pleide å få et berusende kick av det! Men nå har Anja stått i denne strekken i et par år. Det berusende kicket kjenner hun ikke lenger. Nå kjenner hun bare et kronisk press. Bivirkningene av stresshormonene merkes godt.
Langvarig stress
Når stressresponsen varer over lang tid, sier det seg selv at dette blir for stor belastning for kroppen. Den skjerpede konsentrasjonsevnen og fokuset Anja først fikk blir etter hvert til dårlig konsentrasjon og glemsomhet. Musklene hennes, som har vært klare til dyst på refleks i lang tid, begynner å stivne. Fordøyelsen hennes har gått på halv fart lenge fordi kroppen har vært opptatt med mer akutte behov, og energiomsetningen og immunforsvaret lider også overbelastning. Stadig blir hun forkjølet, og følelsen av utmattelse er aldri langt unna.
Ikke flink lenger
Anja gjør feil hun aldri gjorde før. Hun begynner å tvile på egne evner, kritisere seg selv fordi hun mister fokus. Arbeidsoppgavene spinner ut av kontroll. Tankekjøret holder henne våken om natten, og søvnmangelen går hardt utover den fysiske og psykiske helsen hennes. Stresshormoner som adrenalin og noradrenalin er assosiert med angst og depresjoner. De vonde tankene og følelsene alt stresset avstedkommer opprettholder stressresponsen. For det er likegyldig for kroppen om presset den opplever kommer fra utsiden eller innsiden. Pessimismen tar over. Enda mer press og stress. Anja som alltid har vært så flink. Nå strekker hun ikke til lenger.
Akseptable rammebetingelser?
Må man kaste all idealisme over bord for å takle slike menneskeorienterte yrker, lurer du kanskje? Spør du Anja, vil hun kanskje svare ja. Hun har nådd det fjerde stadiet i Edelwich og Brodskys prosessbeskrivelse for utbrenthet. Likevel er det ikke umulig å beholde idealismen under vanskelige rammebetingelser. Det er dette eldre, mer erfarne arbeidstakere har lært. Men det er vanskelig å lære dette når du først står i alvorlig stress. For det ligger i stressets natur at hyperfokuset du utvikler lukker tankesettet ditt for nye perspektiver. Det gjør deg så å si uimottakelig for innspill fra menneskene rundt deg.
En kjærlighetssorg
Å skulle forlate en jobb du elsker fordi du ikke mestrer den lenger utløser naturligvis en sorg. Over tapte illusjoner, over tapet av de oppgavene du tross alt elsker, over det (midlertidige) tapte selvbildet av deg selv som flink, over utakknemligheten i det hele! Det vil ikke være umulig for Anja å fortsette i jobben etter smellen hun har gått på. Men det krever en real pust i bakken. Det krever et lengre arbeid med å endre de usunne mønstrene i hverdagen hennes. Og det krever en ny måte å forholde seg til rammebetingelsene på. Hun må finne sitt nye narrativ – sin egen fortelling – om hvordan hun likevel kan gjøre et verdifullt arbeid innenfor rammebetingelsene. Kan hun ikke det, er løsningen å finne en ny jobb hvor hun lettere kan bryte ut av usunne mønstre og jobbe i tråd med verdiene sine.
***
- Vil du lese flere slike artikler? Meld deg på nyhetsbrevet mitt her.
Kilde: William Brochs-Haukedal: Arbeids- og lederpsykologi
Foto: Alexander Dummer fra Pexels
Forfatter
Kristin Weholt
Kristin er coach, kursinstruktør og karriereveileder, og ivrer etter å bidra til et arbeidsliv som er berikende for alle.
Temaer
Alle temaer