Kroppen lyver aldri

Når stress virkelig får herje med deg, kan det være vanskelig å vite hva du trenger for å komme ut av det. Presset du kjenner kan gjøre deg blind for dine egne følelser. Det er følelsenes jobb å fortelle deg hva du har behov for. Så hva gjør du når ikke du vet hva du føler?

- La oss begynne med en mindfulness-øvelse, sier coachen min.

Jeg har selv bedt om at hun bruker mindfulness i møtene våre. Jeg trenger hjelp til å roe tankekjøret før vi kan komme noen vei. Det er bare det at kroppen… Hun skal alltid innom den.

- Kjenn fotsålene dine mot gulvet… anklene… leggene…

Beina går greit. I beina kan jeg være. Men hun går selvfølgelig videre. Jeg skal kjenne låra og setet mot stolen jeg sitter på. Kroppen står på sprang til noe. Jeg prøver å slappe av, lande litt bedre.

- Kjenn halsen… nakken… ansiktet ditt.

Ikke ansiktet! Det gjør vondt å legge kinnet mot puta om kvelden når jeg skal sove. Utenfor munnvikene har det dukket opp to dype rynker. Munnen min står i parentes. Øynene er verst. Uansett om jeg lukker eller holder dem åpne, kjennes det som om øyeeplene når som helst kan sprette ut av kraniet mitt med et smokk.

Inn i ubehaget

- Hva opplevde du i øvelsen?

Vi gjør alltid det. Snakker om opplevelser jeg har.

- Jeg har et sånt press bak øynene.

- Det så ut som om du strevde med å holde øynene lukket.

Så er det ikke bare på innsiden kroppen min er i beredskap. Andre kan se det også. Hun ber meg lukke øynene igjen. Jeg gjør som hun sier, selv om det gjør vondt å rette oppmerksomheten mot øynene. Jeg prøver å være i dem. Holde de sprengende øynene med oppmerksomheten min.

Selvinnsikt i indre bilder

- Legger du merke til noen tanker? Eller følelser?

Vi jobber ofte med mentale bilder. Det er så mye jeg ikke får satt ord på. Følelser jeg ikke vet hva er, eller opplevelser jeg ikke vet hva betyr. Men når jeg føler noe sterkt – selv om jeg ikke vet hva det er – så dukker det nesten alltid opp noen indre bilder via kroppen som jeg kan jobbe med.

- Jeg ser en hest… Den stirrer på meg, helt vill i blikket.

Coachen min vet at jeg er ei hestejente. Jeg begynte å jobbe i stallen da jeg var åtte år. Da jeg ble gammel nok, begynte jeg å trene varmblods travhester som gikk i løp. Disse dyra som blir kalt «heite» på grunn av det skvetne, men konkurransetrente gemyttet sitt. Du har ikke nubbsjanse mot 500 kilo med muskler. Likevel har jeg aldri syntes at hester er skumle. De er gåtefulle, vakre skapninger med stor emosjonell intelligens. Jeg kjenner så mye mestring i å samarbeide med dem. Hvis du bare ser hestene, og respekterer behovene deres, så liker de å gjøre ting sammen med deg. Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort! Med hesten jeg nå har for mitt indre øye, er jeg fullstendig på villspor.

Hesten og stalljenta

- Jeg står og drar i hesten, i leietauet. Den lener seg bakover, nekter å rikke seg. Jeg kjenner at den er livredd.

- Hva er det du vil at den skal gjøre?

- Den må gjøre som jeg sier. Den må samarbeide!

- Hvordan kan du samarbeide med hesten?

Touché. I det samme merker jeg at jeg er hesten også. Det svære, kraftfulle dyret som paradoksalt nok er stivt av skrekk, og stalljenta som absolutt skal ha den til å gjøre et eller annet den ikke føler seg klar for. Bildet viser brutalitet. Hesten trenger ikke stalljentas tvang. Den trenger forståelse og trygghet. Først da er det håp for samarbeidet.

Kroppen forteller deg hva du trenger

På sett og vis var hesten og stalljenta kjernen i det alvorlige stresset jeg opplevde den gangen. Et sterkt, men følsomt vesen i møte med prestasjonstvangen. Vill prestasjonsangst! Og dette var en erkjennelse som sprang ut av de fysiske fornemmelsene jeg hadde i øynene mine. Jeg slutter aldri å la meg forbløffe over alt kroppen vår har å fortelle oss. Jeg skulle ønske vi lærte dette fra vi var små. At det å hente innsikt fra kroppen er vel så effektivt som å tenke seg fram til ting. Intellektet vårt kan bare gå og legge seg, sammenlignet med den visdommen kroppen besitter. Intellektet vårt er upålitelig. Det forfører oss med sine overbevisende resonnementer. Kroppen, derimot, lyver aldri! Den forteller deg hva du trenger.

Kroppsarbeid i coaching

Enhver følelse er uttrykk for et behov. Er du sint, har du behov for å bli respektert. Er du redd, har du behov for trygghet. Skammer du deg, har du behov for å bli akseptert eller bekreftet, og så videre… Forstår du ikke følelsene dine, blir du fort blind for behovene dine. Den største barrieren jeg støter på når jeg skal forstå mine egne følelser, er hangen til å intellektualisere. Gjennom hele skolegangen min har jeg lent meg på intellektet mitt som problemløsningsverktøy. Men å bruke tankekraft til å forstå følelser er like effektivt som å skulle feste en skrue med en hammer. Jeg observerer hangen til å intellektualisere hos alle dem jeg coacher også. Derfor blir kroppsarbeid, for eksempel ved hjelp av mindfulness-øvelser, en viktig del av coachingen. Det er i kroppen du finner følelsene dine.

***

• Vil du lese flere slike artikler? Meld deg på nyhetsbrevet mitt her. 

 Foto: Sarah Olive on Unsplash