Tjenester Blogg Om Kristin Få gratis minikurs i kunsten å prioritere tid til deg selv! Logg inn

Når familien må komme først

Hun kvier seg for å si det. Det kan jeg se på hele henne. Det er liksom ikke sånt man bør si, ikke sånn man bør føle. Selvfølgelig kommer familien først! Hun vet egentlig at hun ikke er alene om å kjenne på en slags urett ved dette. Likevel er det vanskelig.

Når hun bestiller coaching, sier hun at hun ønsker å ta litt grep om karrieren sin, få hjelp til å finne ut av hva hun vil. Det er på tide nå. Hun blir jo ikke yngre med årene. Jeg tar en titt på CV’en hennes. Høyere utdanning, renommerte arbeidsgivere. Hun har stort sett steget i gradene hele veien. Men den nyeste stillingen på CV’en hennes får meg til å stusse. Hva skjedde?

Hjemme er alt bra

- Noen ganger blir jeg bare litt nedstemt.

Denne innrømmelsen sitter langt inne. Hun underdriver. Og hun sier ingenting om frykten jeg aner skyggen av. Frykten for at hun styrer ned i en depresjon. Like før har hun fortalt om den fine mannen sin, som støtter henne i alt. Hun anser ekteskapet sitt for å være godt. Nå begynner barna å bli større også. Og selv om det kan være hektisk med kjøring hit og dit, er de ikke like avhengige av henne som før. Det er jobben hennes som er problemet. Den gir henne ingenting lenger, men samtidig tviler hun veldig på seg selv. Hun har mistet momentum.

Fortiden i et rosa skjær

Jeg spør når hun sist følte et skikkelig engasjement i jobben sin. Hun snakker om stillingen hun hadde før den hun har nå. Jo mer hun forteller om den, jo mer energisk blir hun. Hjemme var barna ennå relativt små. Hverdagskaoset regjerte, og hun hadde ofte dårlig samvittighet for at hun ikke strakk helt til. Jobben var mestringsarenaen hennes. Alt hun lærte. Alle tingene hun fikk til. All innflytelsen hun hadde, anerkjennelsen hun fikk. På jobb var hun den beste versjonen av seg selv. Det var krevende, men også så utrolig stimulerende! Verre var det med den hun ble hjemme. Familien hennes fikk den slitne versjonen av henne. Hun som glemte at yngstesønnen skulle ha med grillpølser og kakao til skoleturen. Hun som satt litt for mye på telefonen. Og som kjeftet for filleting.

En kjærlig intervensjon

Så forteller hun om en intervensjon. Et krav fra hjemmefronten om å skifte jobb. Kravet blir beskrevet som en kjærlighetshandling, men også en dyd av nødvendighet. De trengte henne der hjemme, mens hun var på god vei til å jobbe seg i hjel. Jeg tenker på alle gangene jeg har hørt kvinner i coaching fortelle denne historien. Mon tro om menn også møter slike krav fra konene sine. Hun er en dedikert mor, det er jeg ikke i tvil om. Flink der, som i alt annet hun har satt seg fore. Likevel må hun si det høyt:

- Jeg er veldig glad i barna mine. Selvfølgelig må familien komme først.

Og jeg hører takknemligheten i stemmen hennes når hun snakker om barna. Men jeg hører også noe annet. En sorg. Hun savner den hun var før, i den gamle jobben.

- Er det helt forferdelig av meg å si at familien ikke er nok for meg? Jeg vet ikke… hvem jeg er lenger. Jeg vet ikke engang hvor gammel jeg er! Men jeg føler meg gammel.

Kvelden er den beste tiden

Jeg spør alle jeg coacher for mistrivsel og stress om søvnvaner, kosthold og mosjon. Dette er de grunnleggende delene av helsen vår som vi vet bør være en prioritet, men som likevel er det første som ryker når vi er under press. Hun svarer at hun kanskje kunne trent mer, men kostholdet hennes er ok. Stort sett sover hun godt også, om bare hun kunne lagt seg i tide. 

- Kvelden er den beste tiden, sier hun.

- Hva skjer om kvelden? spør jeg.

- Ikke noe spesielt, egentlig. Jeg… tenker. Jeg blir kreativ. Når verden stilner utenfor, våkner jeg liksom til liv.

Dette er hennes tid. Rommet hun har for seg selv er fortrengt inn i natten. Jeg tenker på Sigrid Undset, som hadde tre barn, ett av dem psykisk utviklingshemmet. Store deler av tiden var hun alene med barna. Bøkene skrev hun om natten.

Det som kunne vært

Forestillinger om det hun kunne vært. Det hun kunne blitt. Hun er allerede mange ting, men jeg får en bestemt følelse av at det er noe mer hun skulle ha utforsket. Det er med skam hun melder at familielivet ikke er nok for henne. At rammene blir for trange til at hun får utfolde seg helt. Det basale behovet for kjærlighet og tilhørighet er dekket. Ifølge Maslow er det bare de to øverste behovene i behovspyramiden – behovet for anerkjennelse og selvrealisering – som i prinsippet ikke er mulige å mette. De vil alltid stå i forhold til et potensial, og grensene for potensialet flytter seg i takt med veksten man til enhver tid har.

Et personlig spørsmål

- Du har barn, sant? spør hun meg. Kanskje har hun behov for å sjekke om jeg forstår henne. Eller om hun likevel er akseptert, på tross av de ambivalente følelsene hun har for familielivet. Det er det eneste personlige spørsmålet jeg med jevne mellomrom får som coach. Det er også det eneste personlige spørsmålet jeg føler meg forpliktet til å svare på, om jeg ønsker å ha en tillitsfull relasjon til kvinnene jeg coacher. Overraskelsen hennes når jeg rister på hodet er jeg vant til. De fleste tror av en eller annen grunn at jeg er mor.

Et eget rom

For et par år siden ble jeg bonusmor til to barn. Jeg vet hva det vil si å være en del av en familiestruktur. På kloss hold ser jeg kjærligheten og tilhørigheten mellom barn og forelder som jeg ikke er en del av. Jeg ser også alle forpliktelsene som hadde vært mine, hadde jeg valgt å få egne barn. Jeg har alltid hatt et behov for å ha mitt eget rom, med en dør jeg kan lukke. Hadde jeg valgt å få barn, er jeg redd jeg ikke hadde fått lagt meg om kvelden i det hele tatt. Utenfor rommet mitt kjenner jeg et samfunn som avkrever en forklaring av meg, på hvorfor jeg har valgt å ikke få barn. Det er et like uortodokst valg som det er uortodokst av en kvinne å være usikker på om det var best for henne å la familien komme først. Men så har jeg heller aldri opplevd veksten man får av å være mor. For jeg er sikker på at det er vekst i begge valg, selv om man noen ganger kan begynne å lure.

***

Foto: Dingzeyu Li on Unsplash

Close

Vil du ha en uforpliktende samtale?

Dette er ikke en coaching, men en uforpliktende samtale hvor målet er å finne ut om mine tjenester matcher dine behov. Fyll ut skjemaet nedenfor, og jeg vil kontakte deg innen 48 timer.